Hvorfor minstelønnsdirektivet kan gå glipp av poenget

Vedtatt i oktober 2022 ønsket EUs minstelønnsdirektiv å flytte Europa mot et mer sosialt ved å sikre tilstrekkelig minstelønn på tvers av medlemslandene, sammenlignet med tidligere arbeidsrettighetspolitikk. Likevel klarte de fleste medlemslandene ikke å implementere det i nasjonal lov innen fristen i november i fjor, mens noen til og med forsøkte å svekke nasjonale standarder. Med direkte innvirkning på europeiske borgere.

Et av de få flaggskipinitiativene til den siste kommisjonen, spesielt populært blant sentrum-venstre- og arbeidstakerorienterte politikere, hadde som mål å ta tak i vanskelighetene med å regulere lønn på EU-nivå. Medlemslandene tilnærmer seg kollektive forhandlinger og minstelønn forskjellig. Minimumslønn varierer fra €477 per måned i Bulgaria – EU-landet med lavest lønn – til €2571 per måned i Luxembourg, mens andre ikke har en i det hele tatt.

Følg minimumslønnsdirektivet. Selv om den ikke etablerer en enkelt «minstelønn» for hele kontinentet, søker den å oppmuntre land til å øke minstelønnen gradvis. Det overlot imidlertid mye av gjennomføringen til nasjonale myndigheter, til det punktet at store deler av teksten ble uforpliktende.

Direktivet pålegger medlemsland med lovfestet minstelønn å sikre at lønningene forblir rettferdige og tilstrekkelige for arbeidstakere. For å gjøre det, legger den grunnlaget for en felles styring av minstelønnsfastsettingsmekanismer. Den foreslår – men krever ikke – å sette en tilstrekkelig minstelønn på minst 60 % av landets brutto medianlønn og 50 % av brutto gjennomsnittslønn.

Den presser også medlemsland der mindre enn 80 % av arbeidsstyrken totalt sett er dekket av tariffavtaler til å vedta tiltak som fremmer kollektive forhandlinger for å øke denne frekvensen. Tiltak som styrker forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, med sikte på å bedre lønnsforholdene.

Manglende levering
Selv om teksten ble støttet av 24 EU-land, har de fleste ikke klart å overholde fristen 15. november for å implementere minimumslønnsdirektivet i nasjonal lovgivning. Bare dager før denne datoen hadde bare åtte medlemsland offisielt ratifisert teksten. European Trade Union Confederation (ETUC) siterte en «mangel på politisk vilje» fra regjeringer som Frankrike, Polen og Nederland. Det reiste også bekymring for tiltak i Tsjekkia, Luxembourg og Latvia som kan redusere lønns- og tariffdekningen. EFS og andre arbeidsrettighetsaktører har siden lansert Wage-Up, et nettverktøy som overvåker transponeringsfremgangen i hele EU.

Betyr dette at direktivet ikke har forbedret minstelønnsnivåene for europeiske arbeidstakere? Ikke helt. Den såkalte «dobbelte anstendighetsterskelen» – 60 % av medianlønnen og 50 % av gjennomsnittslønnen – har allerede positiv innvirkning på minstelønnsfastsettelse i flere medlemsland, ifølge forskning. Bulgaria fastsatte minstelønnen til 50 % av gjennomsnittslønnen i 2023, mens et polsk lovforslag fra 2024 tar sikte på 55 %.

Slovakias lovgivning inkluderer også en bestemmelse om en terskel på 57 % dersom det ikke oppnås enighet. Disse «hard law»-tilnærmingene finnes for det meste i Sentral- og Øst-Europa. Andre land, som Kroatia, Irland og Estland, bruker terskelen som en politisk retningslinje for lønnsøkninger, som, selv om de er mindre bindende, fortsatt har innflytelse. Men spillet er ikke over ennå.

En ny juridisk utfordring setter EUs minstelønnsdirektiv – og beskyttelsen det tar sikte på å garantere for europeiske arbeidstakere – i fare. Generaladvokaten for EU-domstolen (CJEU) Nicholas Emiliou har avgitt en uttalelse der han argumenterer for at EU-institusjonene visste at de «gikk på tynn is» da de vedtok direktivet. Han påpeker at EU-traktater eksplisitt utelukker «lønn» fra områdene der EU direkte kan lovfeste, noe som betyr at direktivet kan ha overskredet unionens myndighet.

Emilious mening støtter direkte innvendinger fra Sverige og Danmark. Sistnevnte sendte inn en klage til EU-domstolen, og ba om å annullere direktivet og hevdet at lønnsbestemmelsene oversteg EUs myndighet. Uttalelsen truer også sentrale forpliktelser til å fremme kollektive forhandlinger og forhindre fagforeningsbrudd. Som svar understreket flere MEP-er at domstolen ikke er forpliktet til å følge denne oppfatningen og forventer at direktivet blir opprettholdt.

I mellomtiden svarte EFS at «å validere denne argumentasjonslinjen ville ha farlige og vidtrekkende konsekvenser som ville risikere å undergrave årevis med smertefull sosial fremgang i EU-lovgivningen», og advarte også om at uten felles garantier risikerer europeiske arbeidere å bli fanget i et kappløp mot bunnen på lønn.

Hvorfor fastsetter ikke direktivet en europeisk minstelønn som sådan?
Forklaringen er både juridisk og økonomisk. For tiden har 22 av de 27 EU-landene en nasjonal minstelønn. I de fem resterende landene (Danmark, Finland, Sverige, Italia og Østerrike) er minstelønn definert etter sektor, gjennom kollektive forhandlinger. Men når det gjelder sosiale forhold, er EUs makt begrenset. Et slikt harmoniseringsnivå pålagt av et direktiv vil være i strid med traktatene og vil også ha en skadelig effekt på EUs økonomi. «Hvis Bulgaria skulle vedta Luxembourgs lønn, ville landets økonomi slutte å eksistere over natten», sa tidligere kommissær for sysselsetting og sosiale rettigheter Nicolas Schmit da han presenterte direktivet i oktober 2020.

Kilde: The European Correspondent