Portugal ber de unge bli: Hjerneflukten landet ikke har råd til
Statsminister Luís Montenegro ber unge portugisere bli i landet og bygge fremtiden hjemme, ikke i utlandet. Appellen kom under åpningen av Minho Park i Monção, et nytt næringsområde ved grensen mot Galicia. Men bak de positive ordene ligger et alvorlig problem: Portugal utdanner unge mennesker som ofte ikke finner lønn, bolig og karrieremuligheter gode nok til å bli.
«Livet er bedre her»
Under åpningen av Minho Park i Monção, i Viana do Castelo-distriktet, kom statsminister Luís Montenegro med en tydelig appell til Portugals unge: Bli i landet.
Han sa at Portugal må utnytte sitt eget potensial, i stedet for å «sløse det bort andre steder». Han pekte på Monção som et eksempel på et område med livskvalitet, teknologisk tilknytning, konkurranseevne og muligheter for utvikling.
Budskapet var optimistisk: Portugal har livskvalitet, gode offentlige tjenester, arbeidsplasser, nærhet til større sentre og både fysisk og teknologisk mobilitet. Ifølge statsministeren kan slike prosjekter skape ny vekst, ikke bare i Monção, men i hele Alto Minho og Nord-Portugal.
Men når en statsminister ber ungdommen bli, ligger det også en erkjennelse i bakgrunnen: Mange vurderer å dra.
Hjerneflukt er mer enn et slagord
Portugal har i mange år hatt et problem med at unge, utdannede mennesker reiser ut. De drar til Frankrike, Tyskland, Nederland, Sveits, Storbritannia, Luxembourg, Norden eller andre land der lønningene er høyere og karriereveiene tydeligere.
Dette er ikke bare vanlig emigrasjon. Når landet mister unge leger, ingeniører, forskere, IT-folk, sykepleiere, lærere og andre med høy utdanning, snakker man om hjerneflukt.
Det er alvorlig av tre grunner.
For det første har staten og familiene allerede investert i utdanningen deres. For det andre mister Portugal arbeidskraft landet selv trenger. For det tredje svekkes innovasjon, produktivitet og skatteinntekter når mange av de mest mobile og utdannede velger fremtiden et annet sted.
Hvorfor drar de?
Statsministeren peker på livskvalitet, natur, lokal tilhørighet og nye næringsparker. Det er viktige faktorer. Men for mange unge er spørsmålet mer brutalt:
Kan jeg faktisk leve av lønnen min?
Portugal har fortsatt et lavt lønnsnivå sammenlignet med mange andre vesteuropeiske land. Samtidig har boligprisene i Lisboa, Porto, Algarve, Madeira og flere kystområder økt kraftig. Resultatet er at unge med utdanning ofte opplever at de kan få bedre økonomisk start i livet utenfor Portugal.
En ung portugiser kan være høyt utdannet, snakke flere språk og jobbe i en moderne sektor – men likevel slite med å leie en bolig alene i egen hjemby.
Da hjelper det begrenset å høre at «livet er bedre her», dersom regnestykket ikke går opp.
Monção som symbol
Minho Park er et 56 hektar stort næringsområde nær grensen til Galicia i Spania. Montenegro beskrev prosjektet som et eksempel på det regjeringen ønsker mer av: industri, tjenester, entreprenørskap, innovasjon og lokal utvikling.
Han argumenterte også for at Monção ikke bør ses som en isolert innlandskommune, men som del av et større atlantisk område mellom Nord-Portugal og Galicia, med over 3,5 millioner mennesker, havner, flyplasser, veier, jernbane, teknologimiljøer og universiteter.
Det er en interessant tanke. Portugal trenger ikke bare vekst i Lisboa og Porto. Landet trenger flere sterke regionale sentre, slik at unge mennesker kan finne relevante jobber uten å måtte flytte til hovedstaden – eller ut av landet.
Problemet er ikke bare jobber – men gode jobber
Å skape arbeidsplasser er ikke nok. De må også være gode nok.
Hvis nye næringsområder først og fremst skaper lavtlønnsjobber, løser de ikke hjerneflukten. Da kan de bidra til lokal aktivitet, men ikke nødvendigvis holde på de mest utdannede.
For å beholde unge med høy kompetanse må Portugal tilby jobber med faglig utvikling, anstendig lønn, trygghet, fleksibilitet og reelle karrieremuligheter. Det gjelder særlig innen teknologi, helse, forskning, energi, industri, design, kommunikasjon og avanserte tjenester.
Portugal har allerede mye å bygge på: universiteter, teknologimiljøer, kreative næringer, industriell kompetanse og en attraktiv livsstil. Men avstanden mellom potensial og lønnsslipp er fortsatt for stor.
Boligmarkedet forsterker problemet
En av de største hindringene er boligmarkedet.
Når unge portugisere må konkurrere med utenlandske kjøpere, investorer, korttidsutleie og et presset marked, blir hjemlandet mindre tilgjengelig. Mange kan ikke etablere seg der jobbene finnes. Andre må bo lenge hjemme hos foreldrene eller flytte langt unna arbeidsplassen.
Dette gjør Portugal mindre konkurransedyktig i kampen om egne unge.
For en norsk pensjonist kan Portugal fortsatt virke relativt rimelig. For en ung portugiser med portugisisk lønn kan det samme landet oppleves dyrt, trangt og vanskelig å bygge voksenliv i.
En generasjonskontrakt under press
Når unge reiser ut, mister Portugal ikke bare arbeidskraft. Landet mister også fremtidige foreldre, skattebetalere, boligkjøpere, gründere og lokale ledere.
Samtidig blir befolkningen eldre. Det betyr økt press på helsevesen, pensjonssystem og omsorgstjenester. Dersom de unge ikke ser en fremtid hjemme, blir det vanskeligere å finansiere og fornye samfunnet.
Derfor er hjerneflukt ikke bare et ungdomsproblem. Det er et nasjonalt strukturproblem.
Hva kan Portugal gjøre?
Statsministerens appell er forståelig, men ord alene holder ikke.
Dersom Portugal vil få unge til å bli, må landet gjøre flere ting samtidig:
- Det må skapes flere kvalifiserte jobber utenfor Lisboa og Porto.
- Lønningene må nærme seg europeisk nivå i flere sektorer.
- Boligmarkedet må bli mer tilgjengelig for unge familier og førstegangskjøpere.
- Offentlige tjenester må fungere, særlig helse, transport og utdanning.
- Byråkrati må reduseres for gründere og småbedrifter.
- Regionale investeringer må følges av infrastruktur, ikke bare politiske taler.
Monção kan være et godt eksempel dersom prosjektet faktisk gir varige arbeidsplasser og ikke bare et pent åpningsbilde.
Portugal har noe mange land misunner
Det positive er at Portugal faktisk har mye som unge mennesker kan ønske seg: trygghet, klima, kultur, sterke familiebånd, korte avstander, natur, hav, mat, språk og en voksende internasjonal synlighet.
Mange utlendinger flytter til Portugal nettopp av disse grunnene.
Paradokset er at det som tiltrekker utlendinger, ikke alltid er nok til å holde på portugiserne selv. For dem er ikke Portugal et livsstilsvalg. Det er hjemlandet. Og et hjemland må også tilby økonomisk fremtid.
Nordmenn bør forstå forskjellen
Mange nordmenn i Portugal ser landet fra utsiden – med norsk pensjon, norsk kapital eller inntekt fra et annet land. Da kan Portugal oppleves som et bedre, varmere og mer behagelig sted å leve.
For unge portugisere er virkeligheten annerledes. De må leve med portugisiske lønninger og portugisiske boligpriser. Derfor kan en norsk opplevelse av Portugal som rimelig og attraktiv stå i sterk kontrast til en ung portugisers opplevelse av at landet ikke gir nok muligheter.
Det er en viktig forskjell å forstå.
En appell som må følges av handling
Når statsministeren ber ungdommen bli, er det et viktig signal. Men unge mennesker blir ikke fordi en politiker ber dem om det. De blir hvis de ser en fremtid.
- De blir hvis de kan få en jobb som bruker utdanningen deres.
- De blir hvis de kan leie eller kjøpe bolig.
- De blir hvis de kan stifte familie uten økonomisk frykt.
- De blir hvis de føler at innsatsen deres verdsettes.
Portugal har mange av kvalitetene som skal til for å være et godt land å leve i. Men for unge utdannede portugisere må livskvalitet kobles til økonomisk realisme.
Hvis ikke vil appellen fra Monção bli stående som en vakker tale – mens de mest mobile unge fortsatt pakker kofferten og bygger fremtiden et annet sted.
