Elvas er en bykommune øst i Portugal med om lag 23.000 innbyggere. Næringslivet domineres av produksjon og dyrking av jordbruksprodukter og diverse tekstilrelatert virksomhet. Byen er mest kjent for å være en av Portugals sterkeste festningsbyer.
Elvas er blant de fineste eksemplene på intensiv bruk av trace italienne (stjernefort) i militærarkitektur, og har vært et verdensarvsted siden 30. juni 2012.
Historie
Elvas ligger på en høyde 8 kilometer nordvest for elven Guadiana . Den imponerende Amoreira akvedukt – 6 kilometer lang – forsyner byen med rent vann; den ble påbegynt tidlig på 1400-tallet og ble fullført i 1622. I noen strekninger betyr det fire lag med buer, med en total høyde på 40 meter.
Det ble erobret fra maurerne av Afonso I fra Portugal i 1166, men ble midlertidig gjenerobret før portugisernes endelige okkupasjon i 1226. I 1570 ble det et bispedømme , det romersk-katolske bispedømmet Elvas, til 1818. Den avdøde gotiske Vår Frue fra antagelseskatedralen , som har mange spor av maurisk innflytelse i sin arkitektur, stammer fra regjeringen til Manuel I i Portugal (1495–1521).
Det ble forsvart av syv bastioner og de to fort’ene Santa Luzia og Nossa Senhora da Graça fortet. Fra 1642 var det hovedgrensefestningen sør for Tagus, som motsto beleiringer av spanjolene i 1659, 1711 og 1801. Elvas var stedet for slaget ved linjene ved Elvas i 1659, der garnisonen og borgere i byen hjalp til med forsvaret mot en spansk hær. Napoleons franske utsending Marshal Junot tok fortet i mars 1808 under den spanske selvstendighetskrigen, men evakuerte fortet i august etter avslutningen av konvensjonen av Sintra. Festningen Campo Maior, 15 kilometer mot nordøst er kjent for beleiring under Napoleon-epoken av franskmennene og frigjøring av britene under marskalk Beresford i 1811, en hendelse som ble minnet om i en ballade av Sir Walter Scott.
Området Garrison grenseby Elvas og dens festningsverk ble lagt til på listen over UNESCOs verdensarvliste i 2012.
