Grutas de Santo António – en ensom grottevisitt

Det var varm lørdag, og jeg Googlet egentlig “waterfall leiria“, men den lille fossen jeg fant, var ikke den jeg hadde sett på flere bilder – og ville finne for senere fotografering. Dermed blir det nytt forsøk senere.

Men, når jeg søkte på “waterfall leiria” så dukket “Serras de Aire e Candeeiros Natural Park” opp – litt merkelig. Men det pirret min nysgjerrighet, og jeg hadde ikke funnet det jeg lette etter, – så da ble det et nytt mål for dagen.

Etter 40 minutter kom det en lengre stigning, og det viste seg at jeg skulle opp på fjellet. Så høyt at det var lite vegetasjon, – og det lille som en gang var – var nylig brent helt av. Røyklukten var fremdeles intens, så jeg forventet at det skulle lukte av klærne når jeg kom hjem.

Her var det langt fra liten foss – som på bildet i Google. Litt skuffet. Men jeg fikk en annen opplevelse. Hele fjellplatået var nylig avbrent. Kun brente busker og sort-brent gress. Og massevis av steingjerder. Disse steingjerdene har – og blir fremdeles – brukt til å beskytte husdyr på beite.

• 

• 

• 

Etter en stund tok veien slutt – og jeg måtte avgjøre om jeg skulle til venstre eller høyre. Ingen skilt til hjelp. Intuisjonen sa venstre, – og jeg følger gjerne den.

• 

Ferdig med fjellet – uten liten foss – hva nå?

Jeg tok av mot venstre – som tilsvarte nordover. Etter svært kort tid viser det seg at det bor en hel del folk her. Både ny og gammel bebyggelse i liten klynge, og noen litt spredt utover. Et passe stort samfunn oppe på fjellet. Litt i le av flaten på toppen, så det er antagelig mindre vind her om vinteren. Og de hadde sluppet billig unna den store brannen like ved – muligens av samme grunn.

Men, steingjerdene fortsatte ennå en god stund. Mine tanker gikk til Jæren, med alle steingjerdene man ser der. Men dette var flere ganger mer. Nesten litt voldsomt.

• 

• 

Jeg vurderer å følge GPS’ens korteste vei hjem, – men så dukker det opp brune skilt med “grutas” – og det måtte jeg jo undersøke når jeg allikevel var så langt hjemmefra – og hadde tid.

Grutas de Santo António

Plutselig dukker det opp et stort og moderne bygg med stor restaurant, og flere store parkeringsplasser utenfor – men parkeringsplassene var stort sett tomme. Jeg forventet derfor at restauranten var stengt – men det siste seg at den var i full sving med 4-5 gjester – omtrent en gjest for hver ansatt. Jeg ble tatt vennlig og profesjonelt imot. Jeg var bare nysgjerrig – noe jeg ga uttrykk for med en gang, men de var allikevel imøtekommende. Jeg fikk vite at restauranten var åpen hver dag, og i tillegg til fast meny, så hadde de dagens spesialiteter. Neste gang jeg er på disse kanter, så skal jeg passe på at jeg ikke akkurat har spist en solid lunsj.

• 

• 

• 

• 

• 

Restauranten ligger fint til og ser riktig flott ut.

• 

• 

Grotte oppdaget i 1955

Grutas de Santo António ble åpnet for publikum i 1955. Den gang var inngangen i et lite hull i taket av grotten. Det var en sparsom liten trapp ned til grotten, så noe måtte gjøres. I 1973 ble det laget en åpning i mer tilgjengelig høyde – og mindre skummelt.

• 

• 

• 

• 

Det er vanskelig å rettferdiggjøre opplevelsen fra grotten på fotografier. Jeg anbefaler heller å ta turen, og ta en guidet tur med masser av spennende informasjon om grotten og dens historie.

Og som tittelen sier – det er ingen trengsel. Jeg var alene på den guidede turen.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•